<
<
Fastlegers depresjonsomsorg varierer med praksiskarakteristika

Fastlegers depresjonsomsorg varierer med praksiskarakteristika

Aktuelt

Publisert: 18.11.2022
Oppdatert: 18.11.2022

Pasienter som hadde gått til samme fastlege i lang tid fikk sjeldnere samtaleterapi og antidepressiva enn pasienter med et mer kortvarig lege-pasientforhold. Det viser en ny studie fra prosjektet The Norwegian GP-DEP study, ledet av Allmennmedisinsk forskningsenhet (AFE) Bergen i NORCE, som er publisert i tidsskriftet BMC Health Services Research.

Privat, Sharline Riiser forsker på depresjon i allmennpraksis, Sharline 2022, , Kvinnelig lege på legekontor

Kilde:
Privat

Sharline Riiser forsker på depresjon i allmennpraksis

Doktorgradsstipendiat Sharline Riiser og medarbeidere fant også variasjoner i depresjonsbehandling knyttet til fastlegens praksislokalisering. Pasienter i distriktene hadde lavere sannsynlighet for å få samtaleterapi og noe høyere sannsynlighet for å få antidepressiva, sammenlignet med pasienter i byområder. I studien var det små forskjeller på forskriving av medisin og bruk av samtaleterapi ut ifra fastlegenes listelengde – selv om leger med veldig kort liste forskrev antidepressiva noe oftere.

Studien benyttet koblete data fra flere nasjonale helse- og befolkningsregistre, som omfattet 285113 pasienter 18 år og eldre med en ny depresjonsdiagnose i tidsperioden 2009-2015, registrert hos i alt 5.574 fastleger. I løpet av det første året etter diagnosen fikk 53% av pasientene samtaleterapi, 34% antidepressiva og 54% ble sykemeldt, mens 17% ikke fikk noen av disse behandlingene.

Fastlegeordningen skal sørge for likeverdige helsetjenester for alle innbyggere, derfor er forskjellene vi fant viktige, poengterer førsteforfatter Riiser. Forskjellene mellom by og land hva angår samtaleterapi og antidepressiva kan være uttrykk for ulik tilgang på depresjonsbehandling avhengig av hvor pasienten bor. Dette kan skyldes organisatoriske og strukturelle forskjeller, som høyere turnover blant legene, større vikarbruk og lengre avstand til fastlegen i distriktene, som gjør det enklere med medisin enn samtaleterapi. Små forhold på landsbygda kan også bidra til å forklare forskjellene. Det kan tenkes at pasienten ikke ønsker samtaler med fastlegen, som man også møter i sosiale sammenhenger.

Et annet viktig spørsmål er hvorfor et langvarig lege-pasientforhold var forbundet med mindre samtaleterapi og mindre medisiner. Lang kontinuitet er ikke nødvendigvis utelukkende bra for pasienten, og funnene i denne studien utfordrer kontinuitet som ideal. Selv om studien ikke inkluderer legenes fartstid, kan det tenkes at de ferskeste legene også hadde kortest lege-pasientrelasjon. Når en fastlege får en pasient med en ny depresjonsepisode, må uerfarne leger bruke mer tid på å komme under huden på pasienten enn erfarne leger. Leger med et kortvarig lege-pasientforhold blir kanskje mer «hands on» og skriver ut mer medisin og gir oftere samtaleterapi, kommenterer forskeren.

Referanse

Riiser S, Baste V, Haukenes I, Smith-Sivertsen T, Hetlevik Ø, Ruths S. Practice characteristics influencing variation in provision of depression care in general practice in Norway; a registry-based cohort study (The Norwegian GP-DEP study). BMC Health Serv Res. 2022 Sep 26;22(1):1201. doi: 10.1186/s12913-022-08579-x.


Lenke til AMFF sin hjemmeside og intervjuet Sharline Riiser hadde med journalist Lisbeth Nilsen den 24. oktober:

https://www.legeforeningen.no/om-oss/Styrende-dokumenter/fond-og-legater/allmennmedisinsk-forskningsfond/forskningsnytt/pasienter-med-et-langt-fastlege-forhold-fikk-mindre-samtaleterapi/